Mange norske arbeidsplasser har i praksis allerede i dag kortere arbeidsuke enn 8 timer eller 5 dager. Ikke fordi det er vedtatt hos partene i arbeidslivet, men fordi mange arbeidstakere selv kan bestemme når og hvor de vil jobbe. Allerede i dag betyr dette stille kontorlandskap på fredager, økt trafikk ut av de store byene på torsdager og kveldsøkter foran PCen for slitne foreldre når barna endelig sover i hverdagene.
Mange i Norge jobber etterhvert i frie yrker hvor de selv regulerer når og hvor de skal jobbe. Så lenge jobben blir gjort, så kan de i stor grad styre arbeidstiden sin selv. Ansatte kan velge å jobbe både fra hjemmekontor og fra hytta. Eller de kan svare på e-poster fra mobilen mens de sitter på en konferanse i Madrid. Ny teknologi gjør oss mer mobile, og på mange kontorer ser vi at pultene står ganske tomme hele uken. Mobile ansatte trenger ikke å bruke kontoret hver dag.
Men ikke alle norske arbeidstakere kan benytte seg av denne friheten til å regulere sine egne arbeidsdager og friperioder. Når vi skal vurdere om kortere arbeidsdager eller arbeidsuker er en god eller dårlig ting for arbeidstakere, må vi først se på ulike typer jobber:
a) Stedbunden arbeid. Dette er jobber som krever at arbeidstakeren er fysisk tilstede i arbeidsgivers lokaler, og som forutsette tilstedeværelse et visst antall timer for at jobben skal bli betalt. Her er det tilstedeværelse og ikke graden av resultater og innsats som er kriteriet for å få lønn. Eksempler på slike yrker er butikkpersonale, renholdere, sjåfører eller fabrikkarbeidere. Disse må være fysisk tilstede for at jobben skal kunne gjøres. Det vil være vanskelig å finne grunnlag for å hevde at det blir økt økonomisk lønnsomhet for en bedrift ved å la disse jobbe mindre hver dag.
b) Ikke-stedbunden arbeid. Dette utføres av arbeidstakere som kan jobbe via internett, eller som produserer dokumenter eller rapporter. Eksempler på slike yrker er konsulenter, ingeniører, visse typer ansatte i offentlig administrasjon. For en arbeidsgiver er det mindre viktig hvor og når disse jobber, de registrerer bareat jobben blir gjort.
c) Kapitaleiere og arbeidsgivere. Disse eier kapitalvarer som hoteller, biler, lastebiler og fly, eller de har andre til å jobbe for seg og trenger dermed ikke selv være til stede for at virksomheten skal kunne tjene penger. Man kan for eksempel fint eie et flyselskap uten å være flyger selv, eller eie en hotellkjede uten å servere i restauranten. Kapitaleiere og arbeidsgivere kan ha en ganske fin arbeidsuke og jobbe når det passer, uten å tape en krone i omsetning.
Mange blander sammen krav om oppmøte med krav om leveranse. For mange ikke-stedbundne yrker er ikke arbeidstid noe som er konkret eller bokstavelig ment. Arbeidstid handler ikke om hvor lang arbeidstid eller arbeidsuke de ansatte skal ha, men om hvor stor arbeidsleveranse arbeidsgiveren forventer. Det fremstår ganske logisk for de fleste av oss at jo mindre du jobber, jo mindre får du gjort. Det erfarer vi enten vi skal vaske huset hjemme, eller ta en dag fri fra jobben. De fleste yrker opplever en forventning til hva de skal produsere i løpet av en arbeidsuke, uavhengig av tilstedeværelse hele uka. 8 timers dagen blir en ekvivalent, noe som oversettes til en arbeidsinnsats som har samme verdi som om du var stedbunden..
For stedbundet arbeidskraft er det ikke slik. Her kompenseres det kun for tilstedeværelse. Å jobbe færre timer for samme lønn gir dermed tap for arbeidsgiveren og en gevinst for arbeidstakeren. Ansatte ved Tines ostepakkeri på Heimdal har jobbet sekstimersdag siden 2006. Tine har dokumentert at kostnaden ved å redusere arbeidstiden fra 7,5 timer til 6 timer om dagen i denne perioden koster 8 millioner hvert år. Kortere tilstedeværelse gir lavere produktivitet for de samme pengene, hver dag. Når det nå går dårligere for Tine, så har de ikke lenger råd til å la de ansatte jobbe mindre og ha lavere inntjening. De ansatte må nå gå tilbake til 7,5 timers arbeidsdag for å sikre jobben sin. ( https://www.nrk.no/trondelag/tine-skroter-sekstimers-arbeidsdag-_-ansatte-protesterer-1.14790890 ) Skal de jobbe mindre for samme lønn, går ikke regnestykket opp, og jobben taper penger.
Ikke reduser arbeidstid, men endre organiseringen av arbeidet.
I august gjorde Microsoft Japan et eksperiment hvor de testet ut firedagers arbeidsuke. Prosjektet ved navn «Work-Life Choice Challenge Summer 2019» ga 2300 ansatte fri fem fredager på rad, uten å gå ned i lønn. Men Microsoft gjorde mer enn å redusere arbeidstiden. De omorganiserte. Alle møter ble holdt innenfor en tidsramme på 30 minutter, og ansatte ble bedt om å ta diskusjoner på chattetjenester, framfor ansikt til ansikt. Prosjektet førte til at de ansatte tok mindre fri, strømforbruket gikk ned 23 prosent og det ble printet ut 59 prosent mindre papir. https://www.dagbladet.no/nyheter/okte-produktiviteten-med-firedagersuke/71784117
Jeg tror ikke Microsoft reduserer arbeidstiden til de ansatte for å være snille, men for å omorganisere. Aksjonærene i Microsoft slakker ikke av på kravene til verdiskapning og fortjeneste når de reduserer arbeidstiden. De reduserer bare kostnadene sine mer enn tapet av arbeidstiden.
Kampen om fremtiden.
Digitalisering av arbeidsoppgaver er tiltakende. Stadig flere av oss kan i fremtiden jobbe uavhengig av tid og sted. Resultatet av å kreve redusert arbeidstid kan da fort bli at kravene til resultat for hver enkelt arbeidstaker blir som i dag, eller høyere, samtidig som arbeidstiden man får betalt for reduseres. Åtte-timers Ekvivalenten som beregner hva som er en anstendig forventning av den enkeltes arbeidsinnsats endres, slik at det du får betalt for som ikke-stedbunden arbeidstaker kan bli mindre enn før om normalarbeidstiden reduseres til 6 timer. Og, tar vi helt bort time-ekvivalenten som utgangspunkt for lønnen og isteden bare vurderer hvor mye ansatte produserer for arbeidsgiveren sin, så er vi i bunn og grunn tilbake til et samfunn der folk jobber på akkord. Vi er tilbake til 1800 tallet.
En annen konsekvens av redusert arbeidstid kan bli økte ulikheter i samfunnet.
La oss gjøre et tankeeksperiment og tenke oss at Norge innfører 6 timers dag eller 4 dagers arbeidsuke for alle 1.1.2020. Hva ville skjedd da?
Vi vet allerede i dag at blant de arbeidstakerne som har tilsvarende redusert arbeidstid, bruker mange av dem fritiden sin til å ta seg enda en jobb. Denne effekten kjenner vi godt til allerede blant annet fra akademia, leger og Nordsjøarbeiderne. Dette er arbeidstakere som allerede har forhandlet seg frem til «kortere», arbeidsuker og dager. Gevinsten tar mange ut ved å kunne ta seg enda en jobb. Leger jobber på si i det private helsevesenet, akademikere tar bi-stillinger ved nabouniversitetet og Nordsjøarbeideren jobber som håndverker i friperioden. På den måten kan de konkurrere enda bedre på boligmarkedet eller betale for dyrere utdanning til barna sine. Inntektene øker dramatisk for de arbeidstakerne som klarer å gjøre dette. Gjør vi dette for alle i samfunnet vil trolig de økonomiske forskjellene øke i enda større skala mellom de som har to jobber og de som bare har en.
Dilemma
Spørsmålet om kortere arbeidstid er egentlig mer et dilemma enn et problem. Det vil alltid være arbeidstakere som klarer å tjene personlig på at de måles mer på sine resultater enn på sin tilstedeværelse. Og det vil finnes arbeidstakere som er best tjent med at det er omvendt.
Spørsmålet er jo hvem vi hjelper når vi reduserer arbeidstiden.
Det vil alltid være arbeidstakere som av helsemessige eller sosiale årsaker trenger kortere arbeidstid enn det vi har nå. De vil nok yte bedre om de ikke blir så sliten. Men erfaringene fra 6 timers dagen i Tine og andre steder viser at i sum produserer norske arbeidstakere mer om de jobber mer. Skal vi jobbe mindre må vi bli enig om at arbeidstakere skal være med å ta ut effektiviseringseffekter av omorganiseringer og digitalisering i økt fritid heller enn i økt lønn.
Digitalisering av mange jobber fremover innebærer trolig ikke at det blir mindre krav til inntjening til den enkelte arbeidstaker enn det er nå. Arbeidsgivere vil fremdeles ha forventninger til inntjening hos den enkelte arbeidstaker. Spørsmålet er hvordan vi måler denne og hvordan vi kompenserer.
Kanskje bør vi ta en diskusjon om at vi også i fremtiden fortsetter å måle ansattes innsats i dagsverk på ca 8 timer, heller enn i den enkeltes resultater? Og kanskje er det ikke så dumt at et dagsverk fyller en hel arbeidsdag, heller enn å gi mulighet for flere jobber for de friskeste og mest ressurssterke?
Neste gang noen krever 6 timers arbeidsdag, så skader det ikke å stille spørsmålet: Hvem tjener egentlig på en slik redusert arbeidstid? Kanskje først og fremst de ressurssterke og friske?
Comments